Regionalpark Numedal - Landskaps- og ressurskartlegging

Roald Amundsen

Vinteren 1896 hadde Roald Amundsen og broren Leon en dramatisk skiferd over Hardangervidda. Turen holdt på å koste den seinere så kjente polfareren livet. Dette skjedde før Amundsen dro ut på sine polferder, og han hadde ikke den erfaringen han seinere fikk. 

 

Turen startet ved Møsvatn, der de hadde overnattet på garden Sundet. Neste dag tok de seg i sterk motvind fram til Kovesand, 15 km lengre inn. Etter en god natts søvn fortsatte turen til Mogen, som ble utgangspunktet for den dramatiske ferden innover Vidda. Målet var Garen i nærheten av Væringsfossen. 

De hadde med soveposer, men ikke telt. Været varierte fra sprengkulde til mildvær, fra snøstorm til sol fra skyfri himmel. I to døgn gle de liggende værfast på Sandhaug før de kom videre. Men de hadde ikke gått langt før Vidda igjen blåste opp, og snart måtte de innse at de ikke visste hvor de var. 

En kveld gravde de ut hver sin snøhule ved en fjellrygg. Roald krabba inn med hodet først, dro soveposen etter seg og krøp nedi. Utenfor hylte vinden og det snødde kraftig. Om natta gikk det over til midlvæe, men på morgenkvisten slo det igjen om til kulde, og den våte snøen frøs til is. 

Da Amundsen våknet, var armen som han hadde liggende utenpå soveposen , frosset fast i isen. Og han klarte ikke rykke den løs inne i den trange hulen. Rommet følges som om det var hermetisk tett og det begynte å bli lite luft, så Amundsen tok til å kjenne seg uvel. Han prøvde å sparek seg løs, men posen og føttene var frosset fast til underlaget. Uten hjelp ville den seinere polfareren trolig frosset ihjel inne på Hardangervidda den dagen. Men heldigvis var broren Leon der. Han var også forfrossen, men klarte etter mye strev å få broren løs og stabla han på meina, slik at han kunne få blodomløpet i gang igjen. 

De skjønte at de ikke kunne fortsette. De måtte snu og finne tilbake til Moten. På en eller annen måte klarte de å miste sekker med maten i på tilbakeveien. I tre timer leita de etter den, men fant den ikke. Nå var de ille ute. De hadde ingen tid å miste. Det var midtvinters med ustabile værforhold, og de var uten mat. Hvor de var , visste de heller ikke. 

Men endelig, åtte dager etter at de forlot Moten, ble de oppdaget av Nils Argehovd som var ute etter rypesnarene sine. Han skvatt til da han hørte det huiet oppe i lia. Det var i siste liten, har Argehovd fortalt. En mann var svært medtatt, men kom seg igjen etter god pleie på Mogen. 

Dette var Roald Amundsens første styrkeprøve  med fjellet. Seinere skrev den kjente polfareren fra turen: "Eventyret på Vidden er fylt med like mange farer og like meget slit som noget jeg senre har vært med på i polaregnene. Det var et ledd i min trening for å bli polarforsker. Treningen viste seg å være hårdere enn selve det arbeidet den var en forberedelse til, og den holdt neste på å sette en stopper for min bane, før den ennu var begynt". 

 

Teksten er gjengitt fra boka:

Fjellfolkets rike - Folk og virke på Hardangervidda av Lidvard Hytta.