Regionalpark Numedal - Landskaps- og ressurskartlegging
Høstbeite

Høstbeite

Foto: Jostein Nymoen

Fra fotokonkurransen MittNumedal.no

 

Landbruk

 

  Det har vært drevet jordbruk i Numedal i over 5 000 år!

 

 

 

Det eldste jordbruket i Numedal

De første sporene etter jordbruk i Numedal finner man i Nore og Uvdal. Sporene viser en jordbrukskultur med husdyrhold i kombinasjon med fangst. Disse første 500-600 åra av jordbrukssteinalderen kalles «traktbegerkulturen» etter en type leirkar som ofte blir funnet på de eldste jordbruksbuplassane.

 

Slike funn er sjeldne og i Norge er rester av slike «traktbeger» bare funnet i små mengder.  Inne på Hardangervidda, i nærhetenen av Nordmannslågen, ble det i 1973 funnet 31 slike små skår som stammer fra ett eller kanskje to grove keramikk-kar. Datering viser at de er fra tida ca 3000 f.Kr.

 

Øksefunn gjort blant annet ved Persgård ved nordenden av Fønnebøfjorden i Uvdal kan også skrive seg fra denne tidlige traktebegerfasen. Dette viser at det har vært landbruksaktivitet i Numedal langt tilbake i tid. 

 

De to første årtusene med jordbruk i Numedal dreide seg i hovedsak om husdyrbruk. I bronsealderen (fra 1800 år f.Kr til 500 år f. Kr.). ble korndyrking gradevis innført i Norge og denne kom etterhvert til å utkonkurrere husdyrproduksjonen. I middelalderen var kornet nesten over alt viktigere enn husdyrproduktene.

 

I fjellbygdene hvor beiteforholdene var gode og værforholdene såpass usikre at avlingene ofte frøs bort midt på sommeren eller ble svidd bort i tørke, fortsatte husdyrproduksjonen å spille en viktig rolle. Kornproduksjon var viktig i disse bygdene også, men den gav ikke velstand eller overskudd som kunne brukes til tiende eller skatter. Korn var nødvendig for å berge livet.  Mange av bøndene i Numedal betalte i stedet skatt og tidende til kongen i form av skinn eller huder fra husdyrproduksjon og fangst.

 

Det var tid- og arbeidskrevende å drive kornproduskjon i Numedal.  I følge Solhjell måtte en mann regne med å bruke fire dager på å spa opp et mål med åker. I tillegg skulle det gjødsles, hakkes og så. Mannen arbeidet ikke alene ute på jordene, all arbeidskraft som fantes på gården ble satt inn . Innhøsting, treskning, maling og baking var også tidkrevende arbeidsoppgaver. Det var hakke og spade som var de viktigste arbeidsredskapene.

 

En stor del av bøndene lengst nord i dalføret hadde hest i middelalderen. Det var dyrt å fore på hestene gjennom hele vinteren, og i tillegg var ikke jorda i egnet til drift med hest og plog. Hestene ble for det meste brukt som transportdyr, til handel på vidda eller sørover mot handelsstedene i byene.

 

Potetdyrking fikk på 1800-tallet sitt gjennombrudd i Numedal. Dette er forholdsvis seint, og det er grunn til å tro at potetdyrking også har foregått tidligere. En av grunnene til at det tok så lang tid før poteten ble tatt skikkelig i bruk, var at folk var redde for at den var giftig. Til og med potetprestene advarte mot overdreven bruk. Noe rett har de hatt i dette, for både stengelen og fruktene på potetplanten inneholder giftstoff.

 

En av grunnene til at folka i Numedal klarte seg så godt som de gjorde i middelalderen, har sammenheng med husdyrholdet. Verdien av husdyrholdet kan ikke bare måles gjennom tilskuddet husdyra gav til det daglige kostholdet. Det viktigste var nok verdien husdyrproduktene hadde i bytte mot andre varer. Skinn, kjøtt og smør var gode handelsvarer. Smør og kjøtt var overklassevarer og godt betalt. Smøret var to-til tre ganger så mye verdt i bytteverdi som i næringsverdi. Smør ble ofte byttet mot korn.

 

Nyere tid

Da krigen sluttet, var jordbruk og skogbruk de største næringene i Nore og i Uvdal, hvordan var dette ellers i dalen??
1950-årene var en strevsom tid for mange bønder og mange måtte derfor skjøte på med annet arbeid. De tok seg arbeid som tømmermenn, smeder eller annet arbeid som dukket opp.

 

Det fantes få maskiner eller redskaper som var tilpasset de bratte brukene som finnes mange steder i Numedal.

 

Den store reduksjonen i antall gardsbruk kom i 1960-åra. Spesialiseringen i landbruket ble framskyndet av økte krav til mekanisering, og krav om tilrettelegging for en type produksjon. De som skulle bygge nye driftsbygninger, eller modernisere de gamle, måtte velge om det skulle satse på kyr, sau eller geit. Når melkebøndene ble sauebønder, ble de samtidig deltidsbønder.

 

I bygdene fantes det få arbeidsplasser utenfor jordbruket, og bonden hadde lite utdanning. Mange bønder ble anleggsarbeidere. Da ble de også pendlere. Pensjonerte foreldre, ektefellen eller barna var hjemme og stelte dyra.

 

Kilde:

Kåre Olav Solhjell, 1992. Bygdehistorie for Nore og Uvdal.

 

Framtidsretta landbruk i Numedal

I perioden 1999 til 2008  var det en dramatisk reduksjon i  antall aktive foretak med jordbruksproduksjon i hele Buskerud. I Numedalskommunene har nedgangen vært størst i Flesberg og Rollag. Med bakgrunn i dette ble det besluttet å gjennomføre forprosjektet ”Fremtidsrettet landbruk i Numedal”.  Oppdragsgiver for forprosjektet har vært Nore og Uvdal Kommune og Omstillingsprosjektet i Rollag.

 

Målet for prosjektet har gjennom rådgivning, veivalg og drøftelser omkring utvikling av driften på eiendommene, vært å stabilisere antall gårdsbruk på 2012-nivå. Det har vært spesielt fokus på å snu utviklingen i nedleggelse av melkebruk, motivere melkeprodusenter til å finne løsninger som gjør at det investeres i melkeproduksjon, samt øke antall vinterforede sau og antall ammekuer.

 

Erfaringen fra prosjektet er positive. Det har vist seg at mange av gårdbrukerne ved å få noe ekstern bistand med sine utviklingsprosjekter setter i gang og gjennomfører. I Nore og Uvdal ble det i 2014 bygget fem nye driftsbygninger, alle disse eiendommene har fått hjelp via prosjektet og i tillegg er flere under planlegging.

 

Les mer:

- Landet trenger en ny landbrukspolitikk

- Den 2. grønne revolusjon

- Bygdeprofessor finner opp ny landbrukspolitikk for Norge