Regionalpark Numedal - Landskaps- og ressurskartlegging

tunhovdskrubben

 

På 1700 - tallet bodde det en kar i Ål i Hallingdal som bar navnet Torkel. Han skulle senere bli kjent som Tunhovdskrubben. Han var en villstyring allerede som ung og en gang han ble angrepet av en okse slo han den i hjel. Far hans ble sint og ville gi han juling, det endte med at Torkel slo i hjel faren og rømte fra bygda.

Etter noen år kom det en mann til bygda, men da folk kjente han igjen ble han gjort fredløs og jaget fra bygda. Etter en omflakkende tilværelse bestemte han seg for å slå seg ned på Megarden i Tunhovd for å starte gjestgiveri. Nordmannsslepa og vegen til Nes gikk rett forbi bygningene på Megarden. Etter slepa kom det mange handelsmenn og fedrifter fra Vestlandet som skulle til Kongsberg.


Gjest-giveriet på Megarden lå da laglig til for overnatting. Når handelskarene hadde solgt varene sine kom de med lommene fulle av sølvdaler og andre verdisaker. Det var grunnen til at Torkel hadde slått seg ned på Megarden. På vegen hadde han også ei steinhelle liggende på kant slik at det klunket i den når noen tro på den og han kunne gå til angrep på de som kom etter vegen. Nede ved Tunhovdfjorden hadde han en stokkbåt liggende klar, med den frakta han ofrene og senka kroppene i fjorden.

 

Båten og klunkhella er nå på Dagali Museum. Men det var ikke alltid det gikk som han hadde tenkt seg. En høstdag kom det to vestlendinger som hadde vært på markedet. De ville overnatte på gjestgiveriet og ble anvist plass i høyet på låven. Slitne som de var krabbet de snart under skinnfellene for å varme seg og hvile etter en lang dag. Den eldste falt snart i søvn, men den andre fikk ikke ro på seg og ble liggende våken. Vinden hylte rundt husa, månen lyste og en rev gikk og skreik i skogen. Det var mildt sagt uhyggelig. Mens han lå der og vrei seg merket han at det lå en grov stokk under hodet deres. Snart fikk han høre fottrinn utenfor, han la hånda over munnen på kameraten og vekket han, hvisket han i øret at de måtte gjemme seg, så la de skinnfellene slik at det så ut som noen lå der og sov, og gjemte seg i høyet.

 

Snart fikk de se en kar komme listende inn og stoppet ved skinnfellene. Han løftet ei stor øks og hogg til der hodene skulle være, men da skjønte han at han var blitt lurt. Karene la på sprang ned mot Røongelva og Tunhovdskrubben, for det var han det var, reiv øksa ut av stokken og kastet seg på hesten for å nå dem igjen. Men etter ei stund måtte han gi tapt, for karene hadde kommet ned i elvefaret der hesten ikke kunne komme fram. Utpå morgensida kom karene utslitte og heseblesende inn på tunet til Røyslands-lensmannen i Uvdal og de fortalte hva som hadde skjedd.

 

Lensmannen samlet mannskap og reiste til Megarden for å arrestere Tunhovdskrubben. Skrubben hadde regnet med at lensmannen ville komme, så han fikk i all hast snekret en likkiste. Han la to store vedsekker i kista, slo på lokket og sendte drengen sin i møte med lensmannen for å fortelle at han var død. På fjellet mellom Uvdal og Tunhovd møtte drengen lensmannsfølget og fortalte at husbonden hans var død.

 

Han ble trodd og lensmann og folkene reiste tilbake til Uvdal uten å undersøke videre. Et par dager senere kom likfølget roende langs Sjåbulandet på vestsida av Tunhovdfjorden og la til land. Kista ble plassert mellom to hester og gravferden fortsatte til Sjåbusetra. Det var bratt her og det begynte å romle i kista. Folkene trodde at Skrubben hadde våknet til livet igjen og ble redde, men noen bevepnede karer tok mot til seg og bente opp lokket. Da de så hva som var i kista ble de forskrekket, for Skrubben hadde lurt dem igjen.


Lensmannen ble igjen hentet og reiste til Megarden for å arrestere Skrubben, men han hadde rømt. Nå var han igjen fredløs og han ble lyst i bann en gang for alle. Gamle Knut Sundbolien husket at det i hans ungdom fremdeles lå rester etter malmfurukista på setervollen på Sjåbu. Tunhovdskrubben streifet rundt i noen år, men så kom han tilbake til Tunhovd og tok opp igjen drifta av gjestgiveriet. Naboene var så redde at de ikke turde varsle lensmannen.

 

Men det var en mann som turde sette seg opp mot Skrubben, Per Aslaksen Lien, født på Lien i Tunhovd i 1765, var skoggangsmann (fredløs) og ble kalt for Sleive Per fordi han hadde laget seg ei sammenleggbar sleiv på tre meter. Denne stakk han inn gjennom gluggene i melkebuene og skummet fløte av melkekarene. På ryggen hadde han ei tønne og da den ble full sprang han av gårde så fløten skvatt så det lå hvite dotter etter han.

 

Det fortelles at han levde godt som ”avfløter”. Sleive Per bodde på Lien og en dag oppdaget han at Tunhovdskrubben stjal fyringsved fra han. Han var en luring og var ikke redd for Skrubben, og han ville gi han en lærepenge. Han boret hull i vedkubbene og fylte dem med krutt. Det fortelles at han sto utenfor å så på og mora seg godt da det eksploderte i peisen hos Tunhovskrubben.

Så kom hevnen en kveld. Da kom noen unge menn fra Vestlandet som var lei av at mennene ikke kom hjem og at det ble så mange enker og faderløse. De stanset i skogen ved gjestgiveriet, en mann red fram og banket på og spurte etter husvære. Det var varme på peisen og det lyste trollsk i rommet. Skrubben hilste han velkommen og bød på brennevin. Gjesten så at det sto en sabel og ei øks ved peisen og i beltet til Skrubben hang det en stor tollekniv. Han så Skrubben i øynene, skåla og tømte glasset.

 

Skrubben skulle til å skjenke opp nok en dram da døra føyk opp og Vestlendingene stormet inn. De bente han opp etter veggen og bant han og tok han med inn på senga i rommet ved siden av og drepte ham. Skrubben døde i ufrelse da han trodde han hadde et nytt offer for hånd. Det ble gjort i stand gravferd for Skrubben for andre gang. Kista ble rodd over Tunhovdfjorden til  Øygardsgrend og en mann fra Mellom Loftsgården skulle kjøre den til Sevle, med da de kom til Osbakken stoppet hesten og de fikk ikke rikket den av flekken. Da så en av mennene i følge gjennom bisselringen og da fikk han se at det sto en mann og holdt hesten. De viste råd og spente for en fole, men da skulle du se det ble fart over kjøringa, det var et under at de ikke kjørte seg i hjel nedover Øygardsgrend. Fra Sevle ble kista rodd til Nore stavkirke der Tunhovdskrubben ble gravlagt utenfor kirkeporten.

 

Det fortelles at tyvegodset som han stjal fra driftekarene og skreppekarene enda ligger i fjellsprekker og steinrøyser i Tunhovdåsen, men ras har fjernet alle spor etter de store rikdommene.

 

 

Teksten er bearbeidet av Kjell Hongseth og publisert i UNDER VARDEN nr. 1-2010.

 

KILDER:
Historien om Tunhovdskrubben er antagelig første gang nedskrevet av senator Herbjørn Strøm i 1909 i boka "En sommer i gamlelandet". Han var født i Tunhovd i 1846 og hadde
sikkert hørt historia fra folk født på 1700-tallet. Er også omtalt i:

 

- Tov Flatin: Gammalt frå Numedal

- Bent Arne Røyine: Artikkel i Drammens tidende og Buskerud blad i 1977