Regionalpark Numedal - Landskaps- og ressurskartlegging
Heimtur fra Måebu

Heimtur fra Mårbu

Foto: Eli Hovd Prestegården

Fra fotokonkurransen MittNumedal.no

 

nordmansslepene

Nordmann?

For folk i Numedal var vegene i fjellet like viktige kommunikasjonsårer som vegene langs etter dalen. Av alle vegene over fjellet har det vært knyttet størst interesse for de såkalte slepene over Vidda. Nordmannsslepene har hatt enorm betydning for Numedal. De var hovedferdselsåra mellom Øst - og Vestlandet fra menneskene slo seg ned i dalen og fram til Bergensbanen ble åpnet. Hovedretningen på slepene gikk mellom øst og vest. Det kom sleper ned i flere steder, i Skurdalen, i Dagali, i Veggli og i Tinn. Det har vært ulike traseer og de reisende valgte rute ut fra hvilke bygder på Vestlandet de reiste fra.

 

Navnet Nordmannsslepene kommer av at numedølene kalte vestlendingene for "nordmenn". Numedølene mente de gikk nordover når de i virkeligheten gikk vestover. I alle fall i nedre deler av Numedal ble telemarkingene kalt "vestmenn", noe vi finner spor av i navnet på enkelte daldrag på Blefjell: Vestmanndalene.

 

Prof. Hansteen, dir for "Den geografiske Opmaaling" fra 1817 - 1873 forteller om sin reise over Hardangervidda i 1821. Her lanserer han begrepet "Det Opdalske Kompas" som:
"- havde en misvisning at 90 grader mod Vest. Thi den Verdens Kant som hos alle andre Christne folk kaldes Vest, heder i denne Dal Nord. Saaledes kaldes Hardangerne, der kommer til dem over Fjeldet fra Vest Nordmænder, at gaa fra Rogsland til Nørstebøe eller over Fjeldet, Kaldes at reise Nord-paa".

For å beskrive dette viser han til denne dialogen:
Jeg: ”Er det ikke nu Middag?” Han: ”Jo”, Jeg: ”Står Solen i Syd om Middagen?” Han:”Jo”. Jeg:”Altsaa ligger jo hin Fjeldspids lige under Solen, ikke, som du siger, i Vest, men i Syd?!” Da får han til svar: ” Me kalder de inte saa mæ”.

 

Slepe?

Ordet «slepe» betyr i følge ordboka «far, stig eller veg». Et slep var en primitiv kjøreinnretning som ble bruk i tidlige tider. Slepet besto av to lange "sjeker" eller drag. Dragene var festet sammen og oppå disse ble lasten plassert. Disse kjøreredskapene ble plassert bak hesten, og de gled lett over steiner og ugjevnheter i terrenget. Det var mange fordeler med å bruke slep i stedet for kløv. Den største fordelen var nok at man kunne få med seg større lass, i tillegg var det var også mulig for kjørekarene å av og til selv sitte på hesteryggen.

 

Slepene var vanlige i hele Skandinavia, men også i Russland og hele resten av Europa. (Fønnebø 1988).  Det er mye som tyder på at slep i eldre tider var et av de viktigste transportmidlene over Hardangervidda, ved siden av kløvtransport. Det ser også i følge Fønnebø, ut som om Nordmansslepene har fått sitt navn etter "nord"mennene som med slike slep dro over til "øst"mennene. Det er vanskelig å anslå hvor gamle disse slepene kan være, men så lenge det har levd folk i fjellet har de ferdes på kryss og tvers over Vidda. Det som i allefall er sikkert er at siden slepene er så tydelige har trafikken hatt et stort omfang over lang tid.

 

Traseène

Nordmannsslepene var viktige transportårer mellom Øst - og Vestlandet. Det gikk både sommer og vinterveger over Vidda - det gikk greiner fra Eidfjord og Sørfjorden til Numedal, Hallingdal og Telemark.

 

Store Nordmannsslepa gikk fra Eidfjord. Det er delte oppfatninger om hvor slepa gikk. I noen beskrivelser gikk slepa opp Måbødalen og Sysendalen,  et annet syn er at slepa gikk opp Hjølmadalen. Fra Hjølmo frem til vadestedene over Bjoreia er slepa tydelig. Skulle en til Kongsberg og Numedal var det vadet ved Rinden (Nybu) som ble benyttet. Ved stor elv kunne det hende at reisende på den Store Nordmannsslepa også krysset elven ved Særebakken (Per Bremnes), krysset elvene Djupa og Lågen og kom ned i Uvdal. Det går av en sidegrein ved Skarvsfetjan, denne gikk lengre sør og kom ned i Veggli.

 

Søndre Nordmannsslepa gikk fra Ullensvang over Hadlaskard, videre langs Nordmannslågen og Bjornesfjorden, og kom til slutt inn på Store Nordmannslepa øst for fjellet Gavlen. I vest gikk en grein av den søndre slepa ned Hjølmodalen til Eidfjord. Søndre Nordmannsslepa møter en grein fra Store Nordmannslepa ved den tidligere markedsplassen Sandbu i Imingdalen. Derfra fortsetter begge slepene østover forbi Lufsjå og ned til Kjemhus i Veggli. I Uvdal kom slepa ned ved garden Veraldrud øverst i bygda, herfra fortsetter den østover i bygda.

 

Amtsingeniør  A. Bergh skriver om vegen fra Jønndalsbrua:


"Fra denne Bro begynder en stærk stigning opefter Lien under Harenuten, hvorefter man kommer over Trægrensen og ind på selve Høifjeldet paa Harenutens nordre Side. Man drog derpaa sydom Kistenuten, over Rime, eller Rimarkollen (Remmarhovda) søndenom Skarvsvandet til Ulvelid Sæter".

 

Det kommer tydelig fram på Dietrichs kart og i Berghs beskrivelse at hovedvegen langs Nordmannslågen gikk direkte over i Store Nordmannsslepa over Hardangervidda. Slepa fulgte videre allmannevegen fra gardstun til gardstun ned gjennom bygda, passerte den gamle årestua på Søre Rauland, videre forbi Grønneflåta. Herfra var det minst to paralelle veger, den nedre traseen gikk opp i bygda  og kom fram til Uvdal stavkirke. Langs den øvre traseen finnes det flere garder med særpregede navn som peker langt tilbake i tid. Vegen passerte garden Guton, gikk opp til Karlsrud og opp til Kjemhus. Både Guton, som betyr gate og Kjemhus som betyr møtepass er tydelige ferdelsnavn. Derfra gikk vegen fra tun til tun til Ljotegard, hvor den øvre og nedre traseen møttes. Det er også langs denne vegstrekningen at de elstste steinalderredskapene i bygda er funnet. Det er også langs denne strekningen gjort funn av såkalte kljåstein. Disse ble brukt som vevlodd tidlig i vikingtiden. Det er ikke vanlig å gjøre slike funn i Østlandsområdene. Det antas at funnene har sammenheng med påvirkning vestfra.

 

Nordre Nordmannsslepa gikk også opp fra Eidfjord, videre langs Bjoreidalen, fortsatte på nordsia av Halnefjorden og ned i Ustedalen, Hallingdal. En sidegrein tok av på sørsida av Ustetind, gikk gjennom Tunhovd og kom til slutt ned i Krødsherad.

 

Tunhovd var et viktig knutepunkt for ferdselen i eldre tid. "Drifteslepa" som vegen fra Geilo også er kalt, møtte den Nordre Nordmannsslepa i østenden av Tunhovd. På begge sider av av Tunhovdfjorden gikk det selper ned mot Nore.  Slepet langs fjordens østside er omtalt i et diplom fra 1404 som "piodwaygenom" (side 69 i Fønnebø) og må ha hatt stor betydning. Nettopp her i vegkrysset i Tunhovd skal landevegsrøveren Tunhovdskrubben ha hatt sitt operasjonsområde.

 

Det går tre slep sør for Nordmannslepene, Hardingslepa og de to Østmannvegene. Alle disse tre slepene er øst-vestgående ferdselsveger lengst sør på vidda.

 

Gravrøyser

Store gravfelt ligger ofte nær de gamle vegene. Der Nordmansslepene kommer ned i dalene på Øst og Vestlandet er det slike felt. Gravhauger fra jernalderen/vikingtiden finnes i alle de tre Numedalskommunene. Det største gravfeltet i Numedal ligger der en gren av Store Nordmannsslepa kommer ned på gården Kjemhus i Veggli. Gravfeltet er fra folkevandringstiden (375-550 e.Kr) og består av ca. 40 røyser (fra visit.middelalderdalen).

 

Handelsdrift langs slepene

Utover 1700-tallet var det en stor oppblomstring i ulike slag handelsvirksomhet. Det meste av denne handelen hang sammen med at Kongsberg vokste seg stor og ei tid var den neste største byen i landet, etter Bergen. Denne handelen hadde fleire aktører. Talghandleren, skreppekaren og driftebonden var de viktigste. Av disse var det talghandleren som hadde de mest regelmessige rutene.

 

Driftetrafikken

Det er naturforholdene som er bakgrunnen for handelen med dyr. Østlandet hadde lange og strenge vintre, og vanskeligheter med å skaffe nok vinterfor til dyra. Vestlandet hadde mildere vintre, og dermed nok for til å kunne avle opp dyr for slag. Etter hvert som byene vokste fram på Østlandet, ble det stort behov for tilførsel av slakte- og livdyr. Det er antatt at Kongsberg hadde behov for ca 800 dyr årlig (Fønnebø 1988).

 

Uvdølingene drev med kombinasjon av fe-og hestehandel. På 1600-tallet tok trafikken av kløvhestar og slakterfe seg kraftig opp. Det kunne ta tre døgn å krysse vidda fra øst til vest om høsten. I Bergen tok skreppekarene ut tekstilvarer slik som tøy, skaut, sengevarer, knapper, nåler, tråd, portemoneer, piper og lignende. Så reiste de nordover for å handle. Hele vinteren gikk de med skreppa  på ryggen gjennom nordfjordsbygdene. Ble skreppa tom, tok de turen til Bergen igjen for å fylle den opp. Om våren kom de igjen til vestlandet for å ta med seg slakterfeet over Vidda til Østlandet.

 

Fangsttradisjoner – fjellbondens røtter

Det er lange tradisjoner knyttet til fjellbondens livsbetingelse. Pelsverk og skinn fra dalene ved vidda var etterspurt salgsvare helt fra yngre steinalder av. Folk fra kysten byttet de til seg varer fra fjellfolket på møteplasser langs elver og innsjøer. I nyere tid ble skinn av mår etterspurt og brukt på blant annet «karelua» på Numedalsbunaden. Gråskinn eller ekornskinn, var en del av skatteytelsen i gammel tid. Røyskattskinn (hermelin) var også en god salgsvare. Ulveskinn var vanlig til kjørepelser og kjøresko for å holde kulda ute. Skinn av rein ble brukt til fetasko, soveposer, votter, bukser og jakker. Bjørneskinn ble brukt til feller i sluffer og andre vintersleder.

 

Talghandelen

På Kongsberg ble talg brukt i lampene som lyste opp gruvene og til smøring av maskiner. Utover 1700-tallet fikk gruvedrifta et slikt omfang at det vanskelig å skaffe nok talg. På det meste kjøpte sølvverket 27 tonn i året. Siden sølvverket hadde behov for å store menger, var det ikke stor nok kapasitet hos lokale bønder. Bønder fra Nore og Uvdal leverte smør og talg til Kongsberg, men det er ingenting som tyder på at talghandel var en viktig næring for bøndene oppe i dalen. Det var bøndene fra Vestlandet, som var hovedleverandører av talg til Kongsberg.

 

Før midten av juli var det ikke mulig å komme over Vidda med hester. Fra slutten av september gjorde snø og høststormer gjøre ferden uttrygg. Det årlige kvantumet på 20 tonn måtte derfor fraktes over i løpet av tre måneder om sommeren. Med ei kløv på 50 kilo trengtes det 400 kløver for å frakte 20 tonn med talg. I tillegg kom mat og utsyr og andre varer som de frakta med seg. På denne måten kunne det i løpet av sesongen gjerne gå tusen kløvhester over Vidda når man regner begge vegene. Med et opphold i Kongsberg og noen hviledager underveis, kunne hver tur ta opp mot tre uker.

 

Skreppehandleren

På 1700-tallet var skreppehandelen ennå sterkt motarbeidd av styresmaktene. Handel skulle være et privilegium for byborgerne. Den eneste møteplassen der byfolk og bønder kunne drive handel som likemenn, var på de faste markedsdagene. Hverken landhandleri eller omførselshandel var lovlig. Men slik handel lot seg ikke stoppe.

 

Etter hvert økte pengemengden mellom folk, også i bygdene. På 1700-tallet var ikke skreppekarene så mange, og det var heller ikke så store mengder varer de greide å bære med seg. Det var helst varer som veide lite, slik som knapper og hemper, søljer og tørkler. De fleste omreisende skreppehandlerene kom fra øverst i dalene. Der var avstanden størst til kjøpestedene. De bøndene som bodde nær Vidda var vant med lange avstander. De hadde vokst opp med en kultur der der samband på tvers av fjella var en naturlig del livet.

 

Vi har eksempler på at skreppehandlere fra Numedal startet ny forretningsvirksomhet i områder de besøkte.

 

Kilder:

Reidar Fønnebø, 1988: Langs Nordmannslepene over Hardangervidda.

Kåre Olav Solhjell, 1992. Bygdehistorie for Nore og Uvdal.

Per Bremnes, ulike artikler knyttet til nettsiden nordmannsslepa.no